Introduksjon til klassisk homeopati

Introduksjon:
Homeopatisk behandling brukes ved en lang rekke fysiske og psykiske lidelser, både akutte og kroniske. Dessuten er homeopatisk behandling velegnet til å styrke den fysiske og psykiske helsetilstanden.

Behandlingen er holistisk og individuell. Sykdommene behandles ikke isolert med rutinemessige behandlinger, i stedet behandles hele mennesket som helhet og individ. Behandlingen blir ordinert på bakgrunn av opplysninger om både det mentale, det følelsesmessige og det fysiske plan. Den homeopatiske medisinen er basert på stoffer fra plante-, dyre-, og mineralriket. Korrekt utført er homeopatisk behandling mild, effektiv og uten bivirkninger.

 

 

Hva er homeopati?

Homeopati er et medisinsk system, som ble grunnlagt av dr. Samuel Hahnemann (1745-1843) i Tyskland. Homeopati er basert på det grunnleggende prinsipp om at likt behandler likt.

 

Homeopati er en holistisk årsaksbehandling. Det betyr, at behandlingen tar utgangspunkt i den samlede og individuelle tilstand, en tilstand som kan komme til uttrykk i fysiske, følelsesmessige og mentale reaksjoner, tegn og symptomer. Hele mennesket behandles homeopatisk, og ikke bare de enkelte symptomer eller en gitt diagnose. . Samuel Hahnemann, 1755 - 1843 

 

Den homeopatiske behandlingen bestemmes og tilrettelegges på bakgrunn av en grundig amnese, med andre ord en eller flere lengre samtaler med pasienten. Her avdekkes både tidligere og nåværende sykdommer, humør, temperament, styrker og svakheter, søvn- og matvaner. Det er de individuelle tegnene som behandles, og ikke de generelle og alminnelige symptomene ved sykdommen. Det vil si, at homeopaten for å kunne ordinere det riktige legemiddel, skal ha kjennskap til, og forståelse for, hele pasientens tilstand, og hva som skiller denne fra andre. Derfor er det totalen av symptomer som er organismens veiledning om hvilket legemiddel det er behov for.

 

Hahnemanns hovedverk heter ”Organon, Der Rationelle Heilkunde”. Boken kom ut i atskillige reviderte utgaver gjennom hans levetid, og beskriver det homeopatisk medisinske system i sin fullstendighet gjennom nesten 300 paragrafer.

 

 

Homeopati bygger på naturlovene

Homeopatisk medisin bygger på flere naturlover. Her nevnes to, som er beskrevet av DR. Samuel Hahnemann i § 28-51 i ”Organon, Der Rationelle Heilkunde”, 6 utgave 1921, Leipzig, Verlag von Dr. Willmar Schwabe.

 

Det er en naturlov, at om man lider av en sykdom og får en annen i tillegg, vil den minst intense sykdommen tre i bakgrunnen, men sykdommen med størst intensitet produserer symptomer. I takt med at den intense sykdommen avtar, vil den andre sykdommen tre frem igjen.

 

Prinsippet om likhetsloven er basert på en naturlov. Denne fører til at om du har en lidelse og blir utsatt for en lignende, mer dynamisk, det vil si, en mer intens lidelse, så opphever de hverandre.

 

Dette er grunnlaget for homeopati, på gresk homoios pathos, som betyr lignende lidelse.

 

 

Likhetsprinsippet

Ordet homeopati er satt sammen av de greske ordene ”homoios” og ”pathos”, og betyr ”lignende lidelse”. Årsaken til dette navnet, er at en behandling er homeopatisk når den foretas i samsvar med Likhetsprinsippet, som er at det som i store doser fremkaller en sykdoms symptomer, i små doser kan helbrede samme sykdom. Dette prinsippet er hels sentralt og grunnleggende i homeopatisk medisin.

 

Det er en vanlig misforståelse at medisinen er homeopatisk. Dette er ikke tilfellet. Medisinen som anvendes er derimot potensert (les mer nedenfor). Det er ordinasjonen som er homeopatisk, altså grunnlaget for hvilken medisin som ordineres. Behandlingen blir homeopatisk når den foretas i overensstemmelse med likhetsprinsippet, basert på totaliteten av symptomene på hele mennesket.

 

 

Det homeopatiske helbredelsesforløp

Homeopatisk medisin forsøker å stimulere organismen slik at mottakelighetsområdet gradvis forskyves utover. Dette kan iakttas gjennom skiftet i sykdommens tyngdepunkt og intensiteten i symptomene.

 

Etter hvert som den homeopatiske behandlingen skrider frem, vil mer ytterlig patologi komme til syne. Det betyr at den styrkede livskraft blir i stand til å produsere symptomer, som er mindre og mindre livstruende. Dermed plasseres tyngdepunktet i symptomene lengre og lengre vekk fra vitale organer, som for eksempel hjerne og sentralnervesystem, hjerte, lever og nyrer.

 

Symptomene vil etter hvert flytte ut i områder hvor de er mindre livstruende, som for eksempel ledd, muskler og eventuelt huden. I takt med dette vil intensiteten i symptomene gradvis avta, og eventuelle tilbakefall vil bli stadig svakere og skje med synkende hyppighet.

 

Dette skjer gjennom tilføring av de milde og i forhold til kroppens reaksjoner avstemte homeopatiske impulser, slik at organismens egne helende krefter stimuleres.

 

 

Homeopati er ikke det samme som vaksinasjon

Det er en utbredt misforståelse, at homeopatisk medisin minner om vaksinasjonsprinsippet. Dette er ikke korrekt. Vaksinasjonsprinsippet forsøker å skape beskyttelse mot visse sykdommer, vet at man påfører personen kunstig svekkede versjoner av en eller flere sykdommer innen de inntrer. På denne måten produserer kroppen antistoffer mot sykdommene.

 

 

Homeopatisk teori vil hevde, at vaksinasjon virker ved å forskyve mottakelighetsområdet innvendig gjennom den unaturlige, direkte og ofte komplekse påvirkning av sykdom. Denne form for manipulerende behandling vil på sikt ha en svekkende virkning på organismen.

 

 

Menneskesyn

Som andre vitalistisk og holistisk orienterte behandlingsformer, bygger homeopatien på det menneskesyn at mennesket er en uatskillelig helhet. Det som behandles er det fysiske, det følelsesmessige og det mentale plan. Men mennesket er mere enn summen av dets deler. Ulikt maskiner, så heler og reparerer den menneskelige organismen seg selv. På den måten bærer alle mennesker sin egen lege innvendig. Leger var i gammel tid, kjent med den helende kraft som er en funksjon av det, som i homeopatien kalles livskraften

 

 

Livskraften

Sunnhet oppfattes som en subjektiv opplevelse av velvære og vitalitet i hele personen, følelsen av frihet. Homeopater mener at denne vitaliteten er basert på den overordnede energien, kalt livskraften. Livskraften kan defineres som den energien som strømmer gjennom den levende organismen. Livskraften opprettholder harmoni og orden i organismen. Enhver del av organismen, både organer og celler, er under både innflytelse og beskyttelse av livskraften.

 

Livskraften vil alltid sørge for å opprettholde balansen i mennesket. Samtidig vil den alltid plassere reaksjoner på en eventuell ubalanse så hensiktsmessig som mulig, det vil si der de er minst mulig livstruende og gjør minst mulig skade for mennesket. Plasseringen av reaksjoner og symptomer vil alltid stå i forhold til livskraften, intensiteten og mottakeligheten for den utenfra påførte påvirkningen. Livskraften prøver dermed å være selvopprettholdende for organismen.

 

Sykdomsbegrep

Når livskraften er svekket eller ute av balanse, kan sykdom oppstå. Bakterier, virus, sopp, pollen m.m. har nå større mulighet til å gjøre skade og personen blir syk.

 

Sykdom kan manifestere seg på flere plan, både det fysiske, det følelsesmessige og det mentale. Sykdom er samtidig dynamisk- foranderlig, ikke statisk. Den skifter karakter, og vil i et sykdomsforløp kunne uttrykke seg forskjellig i form av skiftende symptomer og reaksjoner. I de skiftende sykdomsstadier kommer forskjellige symptomer dermed til uttrykk på forskjellige måter. Av denne grunn må behandlingen tilpasses den dynamiske tilstanden. Derfor kan det til en gitt sykdom ikke ordineres et fast homeopatisk middel på bakgrunn av diagnosen, da det homeopatiske legemiddel alltid skal stemme med den enkeltes symptomer og reaksjoner. Symptomene ved for eksempel en akutt halsbetennelse bestemmes av: hvor den sitter, hvordan den føles og hva som gjør den verre eller bedre. Derfor vil totaliteten variere fra person til person, og den homeopatiske medisinen også variere.

 

Forandringer i vev og organer, f. eks ved betennelse, sår, deformerte ledd og cyster oppfattes ikke som selve sykdommen, men som et resultat av en sykdomsprosess. Pasienten er ikke syk fordi han har en svulst, men svulsten er der fordi han er syk. På denne måten utgjør svulsten ikke selve sykdommen, men anses som organismens reaksjon på en ubalanse i livskraften.

 

De lokale symptomer - fysiske, følelsesmessige og mentale – anses som organismens forsøk på å opprettholde balanse – homeostase. I følge homeopatisk teori er dermed en refleksjon av den forstyrrede livskraft. Samlet avspeiler de den ubalansen i livskraften som utgjør selve sykdommen, og de er dermed homeopatens veiledning til hvilket legemiddel det – i overensstemmelse med likhetsprinsippet – er behov for, og som kan helbrede tilstanden ved å gjennomrette homeostase i livskraften.

 

Homeopatisk behandling forsøker dermed å rette opp ubalanser i livskraften, og gi organismen en mulighet til å helbrede seg selv. Homeopatisk medisin forsøker ikke bare å fjerne symptomene i de rammede deler eller eksistensnivåer, da dette ofte bare vil føre til en hel eller delvis undertrykkelse av tilstanden. Homeopaten behandler årsaken til sykdommen og gjenetablerer gjennom dette helbreden på alle eksistensnivåer.

 

 

Historie

Det var legekunstens far, Hippokrates, som i det 5 århundre før Kristus formulerte likhetsprinsippet: similia similibus curentur – likt skal behandles med likt.  Senere gjenopplivet den sveitsiske legen og alkymisten Paracelsus (1493 – 1541) Hippokrates ideer med den greske Signaturens Doktrim. Denne doktrinen sier at alt i naturen – mineraler, planter og dyr – bærer ”Guds signatur”, og at alle stoffer inneholder forskjellige aktive bestanddeler, som har helbredende egenskaper.

 

Parcelsus kjemiske og legevitenskapelige eksperimenter la grunnlaget for moderne medisin og farmalkologi. Hans introduksjon av mange nye medisiner som svovel, jern, opium og arsenikk og hans vedvarende arbeid med likhetsprinsippet gjør ham til en nøkkelfigur i utviklingen av homeopati slik vi kjenner den i dag

 

Det var i det 18. århundre at den tyske legen og kjemikeren Samuel Kristian Hahnemann (1755 – 1843) formulerte en ny forståelse av sunnhet, sykdom og medisin. Han oppdaget at den velkjente malariamedisinen kinin, er stoff fra barken på treet Cinchona Officinalis , kan fremkalle malarialignende symptomer hos friske mennesker, når de inntar store mengder av stoffet. Når inntaket stoppes, opphører de malarialignende symptomene. Ved å gjenta denne prosedyren flere ganger på en større gruppe mennesker og notere de fremkalte symptomene, fikk han et mer fullstendig bilde av kininens helbredende virkninger, hvilket ikke begrenset seg til malaria. Dette var den første såkalte ”eksperiment”. Dermed oppstod en ny forståelse av sykdom, sunnhet og medisin, og det var dermed Samuel Hahnemann som grunnla homeopatien slik vi kjenner den i dag.

 

Kininens helbredende virkning på malaria var allerede allment kjent, men den generelle oppfatningen var at det var bitterstoffene som var årsaken til de helbredende virkningene på malaria. Hahnemann fant ut at årsaken til at dette stoffet var virksomt mot malaria, var at anvendelsen mot malaria var i overensstemmelse med likhetsprinsippene, kinin i store doser kan hos friske mennesker fremkalle malarialignende symptomer. Derfor kan den helbrede en lignende tilstand hos syke mennesker når den ordineres i mindre doser.

 

Hahnemann skrev utallige bøker og avhandlinger og gjennomførte i løpet av sitt liv omkring 100 legemiddeleksperimenter. Her inntok større grupper friske mennesker forskjellige stoffer, og deres reaksjoner ble notert ned. Disse ble kategorisert og systematisert av Hahnemann, og deretter omskrevet til den første homeopatiske Materia Medica.

 

Da Hahnemann døde i 1843, var homeopati grundig etablert i det meste av verden, og forutsett til å bli den nye verdensmedisinen. Det var homeopatiske skoler i mange land, og i USA praktiserte mange av legene homeopati. På slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundret fikk konvensjonell vestlig medisin stort innpass, og med et splittet homeopatisk samfunn gikk det nedoverbakke for homeopatien i hele verden, med unntak av India. I mange land ble den forbudt.

 

 

Konsultasjonen

Det homeopatisk behandlingsforløp er alltid individuelt. Ved den første konsultasjonen vil homeopaten jobbe med å få et inntrykk av pasienten og dennes problemer gjennom å lytte, iaktta og stille spørsmål. Homeopaten er for eksempel interessert i å høre om spisevaner, søvnvaner, humør, temperament, tidligere sykdommer og viktige hendelser i pasientens liv. Samtalen er individuell, og varer den første gangen fra 1 ½ til 2 timer. Det samlede symptombildet er homeopatens veiledning til å finne det rette legemiddelet til hver enkelt pasient.

 

Homeopaten betrakter ikke symptomene som selv sykdommen, men snarere menneskets reaksjon på ubalanse – dvs. som organismens forsøk på å opprettholde balansen og gjenvinne helbredet. Homeopaten er derfor meget oppmerksom for å ikke fjerne symptomene gjennom undertrykkelse. Formålet med behandlingen er derimot å finne årsaken til symptomene, og med det rette legemiddelet styrke organismens helbred, slik at friskhet gjenoppstår.

 

En homeopatisk medisinering er alltid individuell og aldri bestemt av en medisinsk diagnose. Det vil si at to personer med samme medisinske diagnose ofte vil bli helbredet av forskjellige legemidler, ordinert i overensstemmelse med likhetsprinsippet.

 

 

Legemidler

Klassiske homeopater benytter seg av legemidler som er utvunnet av råstoffer fra mineral-, plante-, og dyreriket. Disse substanser kan være hele eller deler av planter, metaller, mineraler, syrer, hele eller deler av dyr, sykdomsprodukter (nosoder) og andre substanser.

 

Alle legemidler som benyttes i homeopatien er prøvd på friske mennesker, slik at man kjenner deres medisinske virkning, både fysisk, følelsesmessig og mentalt. Man kjenner i dag mange hundrede stoffers medisinske virkning. Denne kunnskapen har man tilegnet seg delvis gjennom eksperimenter og kunnskap om forgiftningslære og delvis gjennom klinisk erfaring.

 

 

Potensering

Homeopatiske midler fremstilles gjennom en spesiell prosess, kalt potensering. Denne prosessen frigjør og styrker de helende egenskaper i det gitte stoffer og fjerner eventuelle giftige virkestoffer som kan gi uhensiktsmessige bivirkninger. Homeopatiske farmasier tilbereder de homeopatiske midler etter bestemte oppskrifter, og selger dem i forskjellige styrker, både i fast og flytende form. Alle legemidler har gjennomgått denne potenseringen. Metoden er utviklet av Samuel Hahnemann, og den forsterker virkningen av det enkelte legemiddel og fjerner risikoen for utilsiktede bivirkninger.

 

Ved potenseringen tilføres blandingen kinetisk energi (bevegelsesenergi) samtidig som stoffet fortynnes. Faste stoffer rives og tritureres (i morter) med melkesukker. Oppløselige stoffer tynnes ut i en vann/alkohol blanding. Potenseringen gjør virkningen av legemiddelet sterkere og sterkere etter hvert som den tynnes ut og tilføres mer energi. Jo høyere uttynning, jo mer dynamisk er legemiddelet.

Medisin uten bivirkninger

Homeopatiske legemidler gir ingen former for kjemiske bivirkninger av det opprinnelige stoffet, i det uttynningen i de aller fleste midler er så stor at det ikke finnes et eneste molekyl tilbake av det opprinnelige stoff. Allerede i relativt lave potenser, (f.eks en C12 hvor stoffet er fortynnet med vann 1: 100 12 ganger) kan det opprinnelige stoffet ikke lenger spores molekylært.

 

Det er fremsatt mange teorier om hva som gir de homeopatiske midler så stor effekt og forskningsinstitutter verden over arbeider med å bevise disse teorier. Men frem til i dag må vi nøye oss med teoriene, som alle kommer fra den nyere fysikk, samt med det faktum den empiriske vitenskapen har gitt oss: Prinsippet om at likt behandler likt.

 

Det er likevel viktig å merke seg, at en konstant bruk av de homeopatiske legemidler som kan kjøpes over disk, eller enkelt inntak av sterkere midler, bør skje under veiledning av en utdannet homeopat. Gal dosering kan føre til utilsiktede virkninger.

 

I dag fremstilles de homeopatiske legemidlene på moderne farmasier, hvor man ved hjelp av maskiner og teknikk, nøye etterligner den originale, håndgjorte prosess. Fremstillingen av homeopatiske midler er underlagt de samme standarder og regler som fremstillingen av konvensjonell medisin.

 

 

Centrale prinsipper

De sentrale prinsipper i klassisk homeopatisk medisin er:

1. likhetsloven

Homeopater ordinerer i henhold til Likhetsloven, det utprøvde middelet som passer til pasientens totale sykdomsbilde. Basert på Likhetsloven, bruker homeopater de potenserte, dynamiske legemidlene, da man antar at sykdommer er dynamiske, det vil si av energisk karakter, og derfor kun kan behandles med et tilsvarende dynamisk legemiddel.

 

1. Mottakelighet

Alle mennesker er forskjellige, og dermed tilgjengelige for forskjellige sykdommer. Det er dypest sett mottakeligheten som behandles homeopatisk. Noen mennesker er mottakelige for overfladiske lidelser, andre for dyperegående lidelser. Av 10 mennesker som går ut i regnet, får bare en av dem influensa. Dette skjer fordi vedkommende er mottakelig for infeksjonen. Ved å fjerne bakterier med antibiotika, gjør vi ingen ting for å rette opp ubalansen i livskraften, som skaper denne mottakeligheten. Ved homeopatisk behandling er det dette mottakelighetsområde som forskyves utover slik at organismen blir mindre mottakelig for dyperegående og mer livstruende sykdommer, og mer mottakelig for de overflatisk ”lette” sykdommer.

 

1. Ordinasjonen er individuell

Ordinasjonen skjer som tidligere nevnt i tråd med Likhetsprinsippet basert på hele mennesket. Årsaken er, at enhver lidelse oppleves forskjellig fra person til person. Den utløsende årsak vil også variere. Homeopatene ordinerer derfor ikke ett middel, til en sykdom. Derimot finner homeopaten det middelet som best dekker hele pasientens tilstand, dvs. som på friske mennesker kan fremkalle de mest lignende symptomer reaksjoner, som den pasienten vi har. Derfor vil 10 pasienter, som alle har halsbetennelse, ofte motta 10 forskjellige homeopatiske midler, avhengi av deres individuelle symptomer.

 

1. Miasmer

Homeopater arbeider også ut fra den teori, at vi har medfødte disposisjoner for sykdommer. Dette kalles miasmer. Når den miasmatiske disposisjon tas i betraktning ved valg av homeopatisk middel, er det mulig å helbrede på et vesentlig dypere nivå.

 

Miasmen utgjør ikke sykdommen, men er snarere et uttrykk for hvordan vi reagerer på, eller dybden i reaksjonen på en sykdom. Noen resignerer, andre kompenserer. Det er beskrevet en rekke miasmer i homeopatisk teori, og de er en hel studie i seg selv.

 

1. Legemidlene skal være utprøvd på friske mennesker

De homeopatisk midlene skal alle være utprøvd på friske mennesker. Det utføres ikke forsøk på dyr. Årsaken er, at dyr ikke kan gi uttrykk for den enkeltes sykdoms natur, dvs. dens eksakte plassering, den eksakte opplevde følelsen i symptomet, samt hva som påvirker den positivt og negativt.

 

Utprøvingen av et legemiddel– kalt legemiddeleksperiment – foregår i flere omganger over flere år før man kan være sikker på at legemiddelets egenskaper er kjente. Siden Hahnemanns tid er det gjennomført eksperimenter på mange hundre midler, og nye kommer til hver dag.

 

1. Minst mulig dose

Homeopater anvender svært små doser. Årsaken er, at legemidlene fungerer som en impuls til å sette livskraften i gang med den selvhelbredende eller harmoniserende prosessen. Hvis impulsen gjennomføres for ofte, kan det virke forstyrrende og ofte medføre ubalanse, og det kan derfor ha uhensiktsmessige konsekvenser.

 

1. Et middel av gangen

Homeopater ordinerer alltid bare et legemiddel av gangen. Årsaken er, at det i følge grunnleggende homeopatisk teori alltid er mulig å finne similum, dvs. det ene legemiddel som best dekker hele symptombildet, både fysisk, følelsesmessig og mentalt. En annen årsak, er at legemidlene er utprøvd et av gangen. Derfor kjennes deres materia medica bilde enkeltvis.

 

Når det ordineres et enkelt middel av gangen, har dessuten homeopaten lettere for å hjelpe pasienten i helbredelsesprosessen fordi man vet nøyaktig hvilke midler pasienten reagerer på. Hvis det oppstår akutte situasjoner, er det raskere å finne et beslektet middel.

 

1. Heerings lov

Når homeopater vurderer effekten av behandlingen, benyttes blant annet Heerings lov. Den sier, at helbredelse skjer ovenfra og ned, innenfra og ut og at symptomene avtar i omvendt rekkefølge av hvordan de er oppstått, dvs. de yngste symptomene forsvinner først. Dog avhenger dette av bl.a. kompleksiteten i tilstanden.

 

 

     Dansk Selskap for Klassisk Homeopati

I Danmark heter den offisielle organisasjonen for homeopati Dansk Selskap for Klassisk Homeopati. (DSHK) www.dshk.dk DSHK er en faglig organisasjon med godt over 60 medlemmer. DSHK representerer profesjonelle klassiske homeopater i Danmark og er medlem av the European Counsil for Classical Homoepathy ECCH. (se utbredelse i Europa). DSHK er også medlem av helserådet, og fikk i 2006 muligheten til å RAB godkjenne de av sine medlemmer som oppfyller RAB – lovgivningens krav. Aktive medlemmer av DSHK har gjennomført minimum 4 år utdannelse godkjent av DSHK eller ECCH, og har bestått eksamen i anatomi, fysiologi og patologi på sykepleiernivå. De har dermed retten til å benytte tittelen Klassisk Homeopat MDSKH.

 

 

European Counsil for Classical Homoeopathy

European Counsil for Classical Homoeopathy, ECCH, er en representativ plattform for homeopati i Europa. ECCH utgjøres av sine medlemmer, 27 profesjonelle organisasjoner i 23 europeiske land. http://www.homeopathy-ecch.org.

ECCHs hovedfokusområder er å:

·         Representere den homeopatiske profesjonen til gavn for både homeopater og pasienter.

·         Forene den homeopatiske profesjon for å sikre den høyeste standard av homeopatisk behandling for å kunne gjenetablere og forbedre pasientenes helbred, samt

·         Gjennom sitt arbeid med utdannelse, farmasier og politisk arbeid, sikre at pasientene har tilgang til høy kvalifisert homeopatisk behandling.

 

ECCH arbeider på 4 nivåer:

• Lobbyisme med europeiske institusjoner som Europaparlamentet, Europakommisjonen og Europarådet
• Utarbeidelse av rapporter og politiske dokumenter, som kan brukes til lobbyisme av aktiviteter på europeisk nivå.
• Støtte til nasjonale organisasjoner slik at disse kan oppnå sine profesjonelle og politiske mål, og
• Koordinering av aktiviteter og møter for nøkkelinteressegrupper innenfor f. eks forskning og farmasi.

 

 

Homeopatiens utbredelse

Kilder:

•  Facts about Homeopathy and other CAM Therapies, European Counsil for Classical Homoeopathy, 2nd. Edition, February 2007, DRAFT 070220.
  
  An Overview of Positive Homeopathy Research and Surveys, The European Network of Homeopathy Researchers (ENHR), March 2007.
  (Oversat af Joakim Larsen)

 

 

I Danmark:

Undersøkelser har vist at 45 % av den danske befolkningen har benyttet seg av alternativ behandling. 33 % av den voksne befolkningen har benyttet seg av registrert alternativ behandling (CAM therapy) de siste årene. 77 % av disse betrakter seg selv som helbredet.

 

 

I EU:

3 av 4 europeere kjenner til homeopati. Av disse benytter 29 % av dem homeopati for å holde seg friske. Det Europeiske Parlament oppfordrer EU til å innlede prosessen med å godkjenne en rekke ikke – konvensjonelle medisinske behandlingsformer. Dette skal skje i takt med at det gjennomføres forskningsprogrammer om sikkerheten med og virkningen av disse medisinske behandlingsformene.

Europarådet har konstatert at registrert alternativ behandling er stadig økende i Europa og at pasienter i stadig større grad etterspør dette. Homeopati er i følge Europarådet en av de 4 mest etablerte, registrerte behandlingsformer i Europa og kan fungere komplementært til andre behandlingsformer.

 

Europarådet konstaterer også, at begrensningene i konvensjonell medisin ikke må ignoreres eller undervurderes, men at det i forbindelse med godkjenningen av registrerte, alternative behandlingsformer samtidig er nødvendig å ”skille klinten fra hveten”.

 

 

I Europa:

Homeopati praktiseres i dag i 41 av de 42 landene i Europa. Homeopati er den mest utbredte registrerte behandlingsformen i 5 av 14 europeiske land, og blant den hyppigst anvendte i 11 av 14 land. Offentlig interesse for og aksept av alternativ behandling stiger i de fleste europeiske land. Prosentdelen av befolkningen som benytter seg av registrert alternativ behandling, varierer fra 18 til 71 %, avhengi av landet. En rekke registrerte alternative behandlingsformer er blitt anerkjent i forskjellige land.

• Akupunktur i Belgia og Finland
• Kiropraktikk i Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Norge, Sverige og England
• Naprapati i Finland og Sverige
• Osteopati i Belgia, Frankrike, Finland og England

 

 

Utenfor Europa:

Homeopati er offisielt anerkjent i en rekke land: Ghana, India, Mauritius, New Zealand, Pakistan, Forente Emiratiske Stater og Zimbabwe. Homeopati er inkludert i det offentlig helsesystemet i en rekke land: Brasil, Chile, India, Mexico, Pakistan og England. Det er 180.000 homeopater i India, dette tilsvarer en homeopat pr. 5000 innbygger.

 

 

Utdannelse til klassisk homeopat

For å bli aktivt medlem i DSKH og få retten til å benytte tittelen Klassisk Homeopat MDSHK, krever foreningen en utdannelse som oppfyller europeiske retningslinjer. De europeiske retningslinjene er utformet av European Counsil of Classical Homoeopathy i form av et curriculum. I Danmark er det foreløpig kun en DSHK og ECCH godkjent skole. I England, Tyskland og Frankrike kan man, eller er nær ved å kunne, studere homeopati ved universitetet og ta en bachleor- eller mastergrad i homeopati. Utover dette er skolen